Turistskatt i Trysil – en urettferdig fordeling av kostnader

Reiselivet i Trysil er ikke en byrde – det er selve bærebjelken i Trysil samfunnet. Over 50 prosent av de sysselsatte jobber i reiselivet, og næringen står for over halvparten av verdiskapingen i kommunen. Reiselivsnæringen er grunnmuren i Trysils økonomi og identitet i dag – uten reiselivet stopper Trysil.

En stor del av grunnlaget for denne verdiskapingen og arbeidsplassene i Trysil kommer fra gjestene som leier en seng hos oss. I 2024 ble det registrert 1 million kommersielle gjestedøgn. Det betyr arbeidsplasser, aktivitet og levende lokalsamfunn. Ringvirkningene fra reiselivsnæringen er svært store og helt avgjørende for Trysil.

Forslaget Trysil kommune nå skal utrede og behandle er å innføre 3% skatt på overnatting. Hvis prisen til gjest skal øke med 3% viser beregninger gjort i forbindelse med lovforarbeidene at etterspørselen vil synke med 6-9%. Det betyr lavere resultater for overnattingsaktørene, lavere verdiskaping i Trysil og færre arbeidsplasser.

I praksis blir det overnattingsbedriftene som må betale turistskatten slik lovforslaget er utformet i dag. Det er en alvorlig trussel for lønnsomheten i bransjen. Overnattingsbransjen har svært lave marginer, og statistikken for Innlandet viser at resultatmarginen i 2024 var ca 0%. Det vil si at bransjen ikke tjener penger i dag, og en avgift på 3% vil bety negativ resultatmargin. Det er ikke rettferdig at overnattingsaktørene alene skal betale denne skatten «for alle andre».

Det er lett å glemme at Trysil kommune allerede får inn betydelige inntekter ved å være en stor reiselivsdestinasjon, og at reiselivsnæringen i Trysil allerede betaler mange millioner i skatter og avgifter. Dette må også vektlegges og tas med i regnestykket.

Bare eiendomsskatten fra hytteeiere i Trysil er over 20 millioner kroner årlig. I tillegg kommer eiendomsskatten fra næringslivet med tilsvarende beløp, hvor overnattingsaktørene står for en stor andel. Dette til sammen blir over 40 millioner kroner hvert år.

I forskriften om turistskatt som nå er ute på høring står det tydelig at en slik skatt kun skal kunne innføres i kommuner med «svært høyt press». Ordningen er ikke ment som et generelt verktøy for ordinær og planlagt kommunal finansiering, men som et unntak for helt ekstraordinære situasjoner – som vi har sett i f.eks. Lofoten og Tromsø.

At renseanlegg og annen infrastruktur i en typisk turistkommune ikke er tilstrekkelig dimensjonert, kan vanskelig fremstilles som en uforutsett krise. I Trysil har økningen i besøkende både vært ønsket og aktivt tilrettelagt for over lang tid. Denne veksten har skapt arbeidsplasser, skatteinntekter og betydelige økonomiske ringvirkninger. Da må det også være et politisk ansvar å sørge for at kommunal infrastruktur planlegges og utvikles i takt med denne veksten. Å skyve dette ansvaret over på en ny særskatt for besøkende i etterkant, fremstår mer som politisk ansvarsfraskrivelse enn rettferdighet.

Videre brukes ofte argumentet om at «de har turistskatt i andre europeiske land». Det er riktig – men sterkt forenklet. I mange av disse landene er rammevilkårene for reiselivet helt annerledes enn i Norge: lavere moms på overnatting, lavere matmoms, lavere heiskortmoms og generelt ofte et mer næringsvennlig skatte- og avgiftssystem. Man kan ikke plukke én enkelt avgift man liker, og ignorere resten av systemet den inngår i. Skal man sammenligne seg med Europa, må man gjøre det helhetlig – og da er det mye norsk reiseliv gjerne kopierer før man innfører nye særskatter. Norsk reiselivsbransje har allerede høyere driftskostnader, skatter og avgifter i forhold til de land vi konkurrerer med. Enda en skatt på toppen av dette vil svekke vår konkurransekraft.

Forslaget om turistskatt slik det foreligger er dessverre ikke rettferdig.